SKYSSBÅTER

ingeniør Richard G. Furuholmen, Oslo, - som en kombinert slepebåt, isbryter og kyssbåt, for Salsbruket Tresliperi. Den er bygget utelukkende av norsk trevirke hos Moen Verft på Akland ved Risør i 1934. Fra 1934 og frem til katastrofebrannen ved Salsbruket i 1985 var den i tjeneste ved Salsbruket Tresliperi, bortsett fra

krigsårene, da den ble rekvirert til tysk tjeneste, med base på Rørvik.

I hovedsak ble båten nyttet til sleping av slipvirke frem til fabrikken, og vinters tid kunne den nyttes til isbryting om nødvendig. Den ble videre benyttet til frakting av eierne med familie når disse kom på besøk fra Oslo, den fremsto da som en stasbåt, spesielt rengjort og pusset for anledningen. For det vegløse samfunnet som vokste opp rundt tresliperiet på Oplø, kom båten til å få en langt viktigere rolle enn den

opprinnelig var tiltenkt.

Frem til 1968 var det ved akutte sykdomstilfelle ofte båt og mannskap som skilte mellom liv og død; - da først fikk Salsbruket vegforbindelse til sykehuset i Namsos via ferje over Geisnes - Hofles. For folk som er født eller oppvokst på Salsbruket har derfor "Hauka" en helt spesiell status. 3 barnefødsler skjedde ombord.

Sitat fra Norsk sagbruksmuseum:

Man begynte på starten av 1930-tallet å lage skisser for et nytt og større fartøy, bedre tilpasset de behov man hadde i tilknytning til Salsbruket.

I 1933 ble ingeniør Richard G. Furuholmen fra Oslo engasjert for å konstruere et nytt bruksfartøy. Ved skrogets konstruksjon skulle det tas spesielt hensyn for å oppnå best mulig slepe- og isbryteregenskaper, forent med generelt god sjødyktighet og gode fartsegenskaper. Fartøyet skulle dessuten gis et ”harmonisk utseende”, og skrogvolumet skulle utnyttes best mulig.

Den 18. oktober 1933 presenterte Furuholmen sitt forslag benevnt som ”Prosjekt nr.419; 16,5m Bruksbåt for Salsbrukets Tresliperi”, med tegninger og fullstendig beskrivelse. Forslaget ble antatt og fartøyet ble kontrahert ved Moen Verft på Akland ved Risør. Fartøyet ble besluttet utstyrt med en svenskprodusert Ewell diselmotor på 64 HK. Fartøyets totale lengde var 16,5 meter og bredden 4,3 meter. Deplasementet var beregnet til om lag 26 tonn.

Styrehus og bestikklugar ble plassert midtskips, rett over motorrommet, som var tilgjengelig gjennom ei luke i dørken i styrehusets styrbord side. På babord side førte en trapp ned til en liten gang som forbandt trappen med salongen fremme i fartøyet. På hver sin side av denne gangen ble det plassert henholdsvis pantry og toalettavlukke med pumpeklosett og vaskeservant. Disse skulle fungere som en buffer for å skjerme salongen mot motorstøy. Salongen ble innredet med to langsgående sofabenker, og mellom disse et salongbord i eik, festet til dørken. Akterut i salongen ble det plassert en ovn i en brannsikker nisje. Aktenfor motorrommet ble mannskapslugaren plassert. Denne hadde to faste køyer, og i akterkant av babord køye ble det plassert et hylleskap for proviant. Mot motorrommet ble det videre plassert seter på hver side og en kommode med utfellbar topplate på skottet mot motorrommet.

Fartøyets skrog ble konstruert med eik i kjøl, stavner, slemholt, bunnstokker og hud, samt i styrhuset. I spant og kjølsvin ble det benyttet furu. Furu ble også benyttet som dekksplank. Alle rom under dekk ble i tillegg garnert med furu. Alt trevirke som ble benyttet, var av norsk opprinnelse og prima kvalitet. Ettersom fartøyet skulle benyttes som isbryter ble skroget forsynt med ytre ishud av kobber. Til utføring av slepeoppdrag ble fartøyet utstyrt med slepebøyle og slepebue, solid forankret til fartøyets skjelett med skråstag. Hele arbeidet med byggingen av fartøyet ble overvåket av Furuholmen som ble engasjert som byggekontrollør.

Den 18. mai 1934 ankom det nye bruksfartøyet Salsbruket etter en seilas fra Sørlandet der mannskapet ble imponert av fartøyets egenskaper. Opprinnelig var det nye bruksfartøyet tiltenkt navnet «Varg», men allerede 5. juni 1934, 18 dager etter ankomsten til Salsbruket, ble fartøyet innmeldt i Skipsregisteret under navnet ”MB Hauka”.

Når firmaets ledelse kom på besøk fra Oslo, hvor de til vanlig residerte, ble de møtt på havna i Namsos av MB Hauka og skysset ut til Mo gård på Salsnes, hvor de pleide å oppholde seg under besøket. Ved slike anledninger var både fartøy og gård pusset fra topp til tå. Hauka førte for øvrig alltid flagg når hun hadde firmaeierne om bord, og fartøyets mannskap mottok gjestene i stram ”givakt”, korrekt antrukket i matrosuniform. Dette gjorde selvsagt sitt til at fartøyet stakk seg ut i de namdalske farvannene.

Viktigere for lokalbefolkningen på Salsbruket var likevel fartøyets rolle som lege- og pasientskyssbåt. Ofte forekom pasientskyssen nattestid, og da fra tid til annen i dårlig vær. Uten moderne hjelpemidler som radar, måtte man greie seg med klokke, kompass og kjennskap til farvannene. Til tross for dette hendte det visstnok bare en gang at fartøyet vendte om på pasienttur, og da skyldtes det at pasienten helst så at han slapp turen. Tre barnefødsler, som vi vet om, skjedde om bord i fartøyet.

Da Norge ble okkupert av tyske styrker i 1940, ble Hauka 16. juni dette året rekvirert og underlagt den tyske kommandant Bäckert med base i Rørvik. Fartøyet ble raskt malt om fra kremgul til marinegrå. Hauka deltok ikke direkte i krigshandlinger, men fungerte som patrulje- og transportfartøy for okkupasjonsmakten. Blant annet ble Hauka benyttet til å hente inn nordmenn som skulle avhøres av tyskerne. Dette førte til at fartøyet fikk en uhyggelig aura rundt seg og vakte redsel når den kom seilende. I tillegg ble fartøyet også benyttet i forbindelse med oppklaringsarbeid ved uskadeliggjøring av drivende miner. Ledige stunder ble ellers i det vesentlige benyttet til vedlikeholdsarbeider og renhold om bord.

Etter krigen fikk MB Hauka ny 100 HK motor installert, og i 1976 igjen ny motor, denne gangen en 6-sylindret 138 HK dieselmotor. Etter at vegutbyggingen tok fart på 1960-tallet, ble slepevirksomheten etter hvert mindre. Henimot midten av 1980-årene gjorde Hauka sitt siste større slep for sliperiet, et slep på bortimot 200 bunter (sopper) som ble sjøsatt med mobilkran fra Van Severens kai i Namsos, og derfra slept til Salsbruket.

Den 25. oktober 1985 brant Salsbruket Tresliperi ned til grunnen, en ufattelig tragedie for det vesle samfunnet på Oplø. I over 80 år hadde fabrikken vært det lille samfunnets fundament. Det ble ganske raskt klart at forsikringssummen ikke var tilstrekkelig til å bygge opp igjen bedriften, og 115 ansatte ble stående uten arbeid. Etter dette hadde ikke lengre Hauka noen funksjon for eieren. Fartøyet ble derfor i 1989 solgt til skraphandler Halvor Haagensen på Otterøya.

I 1991 overtok Tor Moltu fra Namsos MB Hauka, med det formål å restaurere fartøyet for så å benytte det som lystfartøy. Oppgaven viste seg imidlertid formidabel, og det ble derfor etablert et andelslag, ”MB Hauka BA”, bestående av både private og bedrifter, med formål å overta og beholde Hauka i Namdalen. Året etter at andelslaget overtok Hauka, i 1994, fikk fartøyet status som verneverdig fartøy av Riksantikvaren, noe som gjorde det lettere å få fatt i tilskudd til restaurering av fartøyet. Etter som Hauka hadde så klar binding til et treforedlingsmiljø, ble fartøyet stasjonert ved Spillum Dampsag & Høvleri. Norsk Sagbruksmuseum var da også en betydelig eier i andelslaget.

I 2004 overtok Norsk Sagbruksmuseum det fulle eieransvaret for MB Hauka. Etter at fartøyet ble liggende stille mye av det første tiåret av 2000-tallet, ble Hauka slept til Kjerknesvågen i Inderøy for restaurering i 2009. Behovene for restaurering viste seg da langt mer omfattende enn først antatt, og det er derfor i skrivende stund lite sannsynlig at Hauka vil være tilbake i Namdalen før tidligst i 2015. Når Hauka er ferdigrestaurert vil det være en målsetning av fartøyet blir aktivt brukt, i pedagogisk sammenheng som i næringssammenheng.

NamdalsAvisa:

I NamdalsAvisa i september 2019 kan vi lese at Norsk sagbruksmuseum, etter å ha brukt ca. 3,6 millinoner på restaurering, blir nødttil å selge M/B Hauka.

Må Bjørg, NT116K, 1930, JakobSørnmo, Ble ofte brukt som lege- og veterinærskyssbåt. Lengde: 26,2 fot, motor: Volda 1937 7 hk

Må Lom, NT36K, 1915, Lornts Storøy, selvbygd skyssbåt, 22,6 fot lang, 4 HK Grei

Må Liv konfirmasjonstur til Bogen 1939. Må Liv, Lornts og Leif Storøy ca. 1940.

Må Liv, NT36K (samme som Må Lom så nummeret måtte vært ledig), 1923, Lornts Storøy, i bruk til 1951, selvbygd skyssbåt, 28,0 fot lang, 6 HK Rapp

Må Leiv, NT109K, Lornts Storøy, senere Leif Storøy.

Mg Sild, NT90K, NT330NR, 1954, Bjarne Aarvik, skole- og postrute 1967 - ca. 1970, Lengde 32,2 fot, 22 HK Rapp, skolerute og postrute til Bogen 3 dager i uken.

Mkr Sjøfuglen, NT175NR, 1964, Einar Finnestrand, Lengde 27 fot, 14 HK Nogva, Ofte brukt som presteskyss.

Oppdatert 05.08.2020 Htg

FERGER